SULT
I et intervju med Oprah Winfrey blir Brad Pitt og Tilda Swinton spurt om hva de liker å spise.
Det blir lenge stille. De to slanke skuespillerne ser på hverandre. Så sier Tilda at hun kunne tenke seg en skål med ris. Brad smiler og er enig.
Jeg tror at Oprah hadde ventet seg et annet svar.
Jeg er opptatt av mat i den forstand at jeg er opptatt av at så mange mennesker er opptatt av mat. Selv er jeg en “small eater” - og er fornøyd med en latte i sengen om morgenen - og ut over dagen spiser jeg lite - når jeg er sulten. Det er lenge siden jeg laget en klassisk norsk middag.
Jeg har aldri spist en hamburger. Eller spagetti. Det har aldri fristet.
Gi meg heller en riskjeks med litt ost på.
Mat, kropp og sjel - og tro - er modernitetens omdreiningspunkt. Vi samles på de kule urbane spisestedene i byen, spiser og drikker uten tanke på morgendagens fett rundt midjen. Søte sekunder i munnen - men årevis lagring på kroppens synlige steder vi ønsker å skjule.
Og jeg tenker på den vakre filmen (og boka) “Babettes gjestebud” av Karen Blixen - som sier alt om fristelser og forsakelser.
For vi lever i et spiseforstyrret samfunn. Enten spiser vi for lite, som kjendisene som bare spiser et måltid om dagen, eller drikker kaffe med kokosfett i og unner seg 2-3 måltider i uken, eller dem som overspiser for å medisinere bort følelsene sine.
Mat brukes til så mye - når var et måltid bare mat ?
Vi kjenner igjen systematikken i fy-mat fra det religiøse; fristelsen, forsakelsen og forløsningen. Avstå fra noe nå - og få en slankere (menes renere) kropp siden. Spis mer fiber; bli ren. Sukker er for de uvitende og “inneholder sukker” er like vulgært som å si som at man tar en teskje kokain i kaffen sin.
For i dag har mat blitt enten ekstremt farlig - eller løftes opp som det eneste riktige. Riktig mat er milliardindustri - heller Chiafrø, aqaibær og gojibær fra land langt borte, enn norske tyttebær.
Tenk hvis noen ser meg stikke innom bensinstasjonen og kjøpe ei feit grillet pølse - og spise den på veien hjem ? Mitt livs største mareritt.
Mat definerer oss, men mest av alt definerer vi oss selv via den maten vi spiser. Og sakte skiller vi verden og mennesker ut etter hva de spiser. Du vil ikke ha kjøttetende mennesker nær deg, hvis du er vegetarianer, det blir som om djevelen banker på kirkedøra. Det er fare for besmittelse, eller en påminnelse om det forbudte som oversettes fra kjøttets verdi og inn i det tro-universet du selv er i. For mat er fylt med konnotasjoner av en religion; nå tilber du ikke en åndelig Gud, men din tro har omdreiningspunktet i det konkrete tillatte og det forbudte. Det er en gudløs askese som omkranser hverdagslivet. Et forbilde er de Hellige Menn ved Ganges-elven i India - hud uten underlagsfett, knokler og bein. Men med en ekstrem sterk tro - inn i et ikke-materielt univers.
Dette gir trygghet, men kan også være utmattende. Som en venninne av meg som ikke kunne spise ..noen ting. Det ble til at hun tok et glass vann sammen med meg på cafe. Det ble ikke særlig hyggelig - for det er et fint fellesskap å kunne forenes i en salat eller en gulrotkake. Måltidet er marinert i mening, i både religiøs, politisk, sosial og økonomisk forstand. Det å spise og drikke sammen er en fellesskapskonstituerende handling som uttrykker intimitet og tilhørighet - rundt bordet blir du og jeg et vi - som teologen Døvik så vakkert skriver.
Og nå står vi foran sommeren - hvor vinterens synder blir avslørt. Men det er vi selv som legger meningene inn i kroppene våre - og også i den maten vi spiser.
Frihet er et ord langt bortenfor iskremens syndighet.
Caravaggio; Supper at Emmaus.
“Men mens de åt, tok Jesus et brød, velsignet og brøt det, gav disiplene og sa: Ta, et! Dette er mitt legeme.”
Når jeg sa farvel til håpet i horoskopene - ble jeg endelig helt fri.